3 Små tips, Fallout 4

3. Kom deg til Diamond City!

I åpningstimene kan Fallout 4 være litt kjedelig, og dette er forståelig. Med et så stort spill kan det være vanskelig å etablere en troværdig verden med like troværdige karakterer. Fallout 4 bruker ganske lang tid på å lære deg det mest grunnleggende. Noe som jeg vil si er viktig, siden du mest sannsynlig kommer til å bruke godt over hundre timer i dette spillet (i hvert fall hvis du vil utnytte the Commonwealth til sitt fulleste).
Når det er sagt, ikke dra dit før du er sterk nok! Bruk tiden din og poengene dine på en fornuftig måte. Hvert sekund er en mulighet til å bli sterkere, få nye våpen og nye rustninger.

2. Samle skrot!

Aldri har tilfeldige kaffekopper og blikkbokser vært så viktige. Fallout 4 har blitt kalt en hamstringssimulator, men det er en grunn til at vi samler alt skrotet. For å utvide bosettingen vår, oppgradere våpen og rustninger, må vi ha skrot. Noe skrot er vanskelig å finne, mens andre ting, som tømmer og stål, finner du over alt.
Jeg kan ikke få stresset dette nok: Skrot er livsviktig i Fallout 4!

1. Perks er alt!

Prøv å få så mange perks som mulig. Du får disse gjennom å levle opp, finne magasin, bobbleheads og You're Special boka i Sanctuary Hills. For å bygge en sterk karakter er perks essensielt.
Et annet tips: Vær veldig påpasselig med hvilke perks du velger! Ikke velg på slump, men ha en god og gjennomtenkt idé når du bestemmer deg. Tenk på din egen spillestil. Er du glad i nærkamp er Gunslinger kanskje ikke det rette for deg. Bruker du VATS mye bør du muligens velge et perk som komplementerer den delen av spillestilen din. Jeg har bygd mine tre karakterer på svært forskjellige måter. Min første karakter (den jeg streamer med) har jeg satset på karisma, mens på min mannlige karakter har jeg mye mer intelligens. Min siste skal være en mer mangfoldig karakter der jeg satser mer på utholdenhet og styrke. Ikke vær redd for å eksperimentere med forskjellige spillemåter!

Anmeldelse: Fallout 4

Fallout er i storform 

Fargerikt og florerende, Fallout 4 er spillet du ikke vil gå glipp av! 

_____________________________________________________________________________

Helt siden spillet kom ut natt til tirsdag, har jeg sittet foran skjermen og, oppslukt av denne verdenen. Selv om jeg alltid har vært en stor tilhenger av Bethesda og alle deres spill, har Fallout aldri klart å fange min oppmerksomhet på samme måte som Bethesdas andre storserie, The Elder Scrolls.
Fallout 4 har endret min oppfatning om denne post-apokalyptiske spillserien, og fått meg til å se serien i et helt nytt lys.
Fallout 4 er, uten å røpe for mye, den poleringen serien så sårt trengte. Med en overflod av oppdrag, både store og små i omfang, kommer du ikke til å kjede deg i et sekund. Nye gameplay funksjoner fører til et mer nyansert spillandskap. Du har flere muligheter enn noen sinne, og en sterk historie (selv om Fallout aldri har handlet om historiefortelling, men heller om dybde i utforskning). Og selv om historien er god, er det i utforskningen spillet briljerer.

Spillet er pakket fult av interessante karakterer, fiender med dypere motiv og tilfeldige samhandlinger og møter som fører til at hver gang du starter et nytt spill, er du ikke helt sikker på hva du kommer til å møte. Du rekrutterer ledsagere som kan fungere som dine følgesvenner gjennom ødemarkene. Selv om AI aldri har vært Bethesdas sterkeste side, er det fortsatt moro å ha noen å utforske sammen med. Jeg valgte å reise sammen med journalisten Piper fra Diamond City i et spill, mens i neste reiste jeg sammen med den trofaste hunden min, Dogmeat. Hver ledsager er med på å forme spillet, siden de vil like eller mislike valgene dine. Du kan også starte et romantisk forhold, og i ekte Skyrim stil er også homofile forhold inkuldert. 

Historien starter i ekte 50-talls idyll. Jeg opplevde en nokså rolig morgen med min ektemann, Nate og vår sønn Shaun. Det hele forandret seg raskt da atombombene regnet ned og vi ble tvunget til å rømme til Vault 111. Når mystiske figurer drepte ektemannen min, og stjal Shaun, startet en intens jakt. Jakten er typisk Fallout, men kommer med en dybde vi aldri har sett før. Jeg mener at dette er den beste historiefortellingen vi har fått i et Fallout spill.

Karmasystemet måtte vike til side for et mer nyansert system hvor hvert valg du tar har en større betydning. Som jeg nevnte tidligere vil kompanjongene dine reagere forskjellig til hvordan du oppfører deg. Piper vil hjelpe folket. Er du gjerrig, dreper uskyldige eller lyver vil hun begynne å mislike deg. Det er også mer kyniske karakterer som John Hancock, som er mer moralsk grå. 

Fallout 4 er ikke verdens enkleste spill, og selv på den normale vanskelighetsgraden kommer du til å støte på mange farer. Men med et dypt våpen og rustning-tilpasningssystem kan du velge hvordan du skal spille selv. Du kan finne skrot og skrap over alt i verdenen som er med på å gjøre akkurat ditt våpen til det beste i Boston. 

Å bygge og å beskytte basen din er en viktig del av spillet. Du samler opp folk som kommer strømmende til ditt fristed. Å opprettholde lykkelighetsgraden deres er viktig. Dette gjør du ved å sørge for at de har nok vann, mat, elektrisitet og sengeplass. Har de tak over hodet vil de også bli lykkeligere. Du må fordele arbeidsoppgavene slik at hver person bidrar til fellesskapet. 

Min konklusjon er at Fallout 4 er et nært perfekt spill. Det blander historie og action på en problemfri måte. Selv om spillet har noen frame-rate problemer på konsoller, har det ikke så stor negativ innvirkning på spillet. Og for frihetsfølelsen Fallout gir deg er det verdt det.

9/10

Designing av bokomslag er gøy

Prøver meg på Twitch

Jeg har lenge hatt en liten "drøm" om å begynne å streame på Twitch. For ikke lenge siden ble denne drømmen realisert. Dere kan finne meg på http://www.twitch.tv/wafflecactus/profile. Streamer for øyeblikket bare tre (fire) spill.

Resident Evil Revelations 2 - horrospill som stadig setter ferdighetene mine på prøve. Spiller på casual vanskelighetsgrad fordi spillet er så god damn vanskelig.
Dragon Age: Inquisition - favorittspillet mitt fra 2014, et mesterverk av en RPG. Startet nettopp en ny karakter, en stygg alv, som jeg bruker for å streame. Spiller på normal difficulty.
The Wolf Among Us - favorittspillet mitt av Telltale. Definitivt et av de beste spillene jeg noen gang har fullført.
(The Witcher) - som dere vet elsker jeg dette spillet. Når jeg streamer det så lagrer jeg ikke streamen. Vet ikke hvorfor. Hvis dere vil se meg spille the Witcher må dere følge med på profilen min, eller følge meg på Twitter (@VicoSkei). Oi her ble det mye reklamering.
Hva jeg har planer om å spille i framtiden:
Wolfenstein: The New Order
Bloodborne
Wolfenstein: The Old Blood
Life Is Strange
Rogue Legacy
Fallout 4
The Last of Us

Wolfenstein: The New Order

Når jeg blander meg inn i førstepersonsskytespillenes verden, ender jeg som regel opp med en skuffende opplevelse. Wolfenstein var sjangerens pioner, og satte standarden for hva vi forventer av denne typen spill.

Dette spillet har noe de fleste skytespill ikke har: Nemlig variasjon. The New Order er ikke et reindyrket skytespill. Du drepe fiendene dine gjennom både snikende metoder og med fyr og flamme. Man må velge målene sine med forsiktighet, og på mange måter spilles dette spillet som et stealth spill. I et av de tidlige oppdragene må du infilterere en fangeleir. Her er sniking nøkkelen. Å se slike elementer i denne typen spill er ikke bare forfriskende, men nødvendig for at sjangeren skal utvikle seg.

Vi får se mye nytt i The New Order. Spillet er satt i en alternativ tidslinje. En tidslinje hvor Naziene vant krigen og dermed har klart å tatt over verden. Vi blir gjenforent med B.J. Blazkowicz, som i dette spillet er en mye mer følelsesmessig dyp karakter. Han er ikke det karakteristiske kjøtthuet han er kjent for å være. Dette gjør ikke bare karakterene rikere, men også hele Wolfenstein historien. Karakterene i spillet er bedre skrevet enn de noen gang har vært. De er mer utfylte og enklere å kjenne seg igjen i. Selv om noen av bipersonene er litt pappfiguraktige og generiske.

Det The New Order gjør så bra er at de implementerer den alternative verdenshistorien så godt i spillets historie. Vi ser brutaliteten til Nazistene og kjenner hatet vårt mot dem. The New Order spiller på vårt innbitte hat mot Nazistene. Spillet er ikke redd for å røre ved såre temaer, selv om jeg kanskje hadde ønsket at vi fikk se litt mer av den brutale verdenen deres. 

Selve gameplayet er ganske likt de fleste skytespillene på banen. Det mekaniske er heller litt utdatert. Dette er noe som trekker ned spillet og gjør at det ikke står ut fra mengden. I denne sjangeren er det essensielt å komme med nye tvister og vrier for å få alt til å føles nytt og friskt. Her mislykkes The New Order. Likevel føles våpnene, som for øvrig ikke har forandret seg stort fra de andre spillene, behagelige. Kamp er glatt og flyter godt utenom de få, men irriterende frame-rate droppene. 

En funksjon jeg hadde det gøy med var at man kunne dual-wield’e skytevåpen. Realismen fikk en liten knekk da Blazkowicz kom løpende med en automatisk hagle i hver hånd. Selv om jeg elsket denne funksjonen var den litt trøblete. Spesielt om man er under tunge angrep vil jeg ikke anbefale å dual-wield’e. Egentlig er dual-wielding en unødvendig gameplay funksjon, men jeg elsker den likevel.

Historien er hvor The New Order skinner. Den er bedre skrevet, dypere og har en ekkel realisme som får denne futuristiske fortiden til å virke enda mer skremmende. Med Blazkowicz’ heltedåder virker resten av resistansen litt overfladiske og ubrukelige, men det går ikke utover historien til spillet.

Dialogen er også mer flytende og effektiv enn den noen sinne har vært i Wolfenstein. Og i tillegg til å hedre røttene sine med noe foreldede systemer, har Bethesda (mitt livs kjærlighet) pøst på med andre Easter Egg og hyllester til tidligere spill. Du kan til og med spill en level fra Wolfenstein 3D, men vær advart: Det er fryktelig vanskelig.

The New Order mangler mye, men god skriving og levende karakterer gjør opp for det. I forhold til andre spill i sjangeren ligger The New Order mange steg bak, men den har en historie verdt å spille gjennom.

3,5/5

En hyllest

Jeg vil bare skrive noe kort om denne vidunderlige nettsiden for Playstation gamere og trophy hunters. Jeg begynte med Trophy hunting for omtrent et år siden (på den tid har jeg gått fra level 5 til level 13. Det har, med andre ord, gått relativt fort).
PSNProfiles er ikke bare en poengtavle for nerder og gamere, men det er heller et samfunn med et ekstremt godt samhold. Jeg har aldri vært på et nettsted der brukerne støtter hverandre som de gjør på PSNProfiles.
Du trenger ikke være en "hardcore trophy hunter" for å delta på PSNProfiles. Her har vi et mangfold av alt fra folk som så vidt går ut og får luft (på grunn av at de må jakte trofeer), til folk som ser på seg selv som "casuals".
Selv er jeg på topp 1,300 i Norge og topp 300,000 i verden. Dette er noe jeg er veldig fornøyd med siden jeg verken har ferdighetene eller tiden til å blande meg med de beste i verden.
Det som gjør at PSNProfiles skiller seg ut fra andre topplister er den gode tonen på forumene. Her kan man møte venner for livet, eller bare slå av en prat med en fremmed på nettet. Selv har jeg blitt kjent med et par folk gjennom denne siden. Noen kan jeg med sikkerhet kalle venner (jeg ser på deg Juke... Om han bare kunne lese norsk). Og jeg vil foresten takke Juke fordi han hjalp meg gjennom en ganske tøff tid.
Så om du er et av de asosiale vesnene som stalker tumblr og sitter foran konsollen hele dagen, ta deg en tur innom PSNProfiles. Vi har alt. Til og med en velkomstugle som gir deg te.

Litt skamløs reklamering har vel aldri skadet noen.



Add meg på Playstation da vel. WaffelCactus98 . Jeg biter ikke.... hardt

The 100 av Kass Morgan

Tittel: The 100 (The Hundred #1)
Forfatter: Kass Morgan
Publisert: August 2013 av Little, Brown and Company 
Lest: 8.juni.2015 - 11.juni.2015

Språk: Engelsk

Goodreads

Kjøp den: Amazon - CDON - Bokkilden

Vaskeseddel (hentet fra Goodreads, oversatt av meg):

For første gang på århundrer setter mennesker fot på jorden.
Helt siden en ødeleggende atomkrig, har menneskeheten levd på romskip langt over jordens radioaktive overflaten. Nå blir ett hundre ungdomsforbrytere sendt på et farlig oppdrag: å kolonisere planeten. Det kan være deres andre sjanse ... eller det kan være et selvmordsoppdrag.
Clark ble arrestert for forræderi, selv om hun er hjemsøkt av minnet om hva hun egentlig gjorde. Wells, kansler sønn, kom til jorden for jenta han elsker - men vil hun noen gang tilgi ham? Rebelske Bellamy kjempet seg på transport-poden for å beskytte søsteren sin, og Glass som klarer å rømme tilbake på skipet, bare for å oppdage at livet der er like farlig som hun fryktet det ville være på jorden.
Konfrontert med en utemt natur og hjemsøkt av hemmeligheter fra fortiden, må de hundre kjempe for å overleve. De var aldri ment til å være helter, men de kan være menneskehetens siste håp.

"That was the thing about secrets-you had to carry them with you forever, no matter what the cost."

Jeg var (og er) en stor fan av TV-serien the 100, så jeg måtte se hvor alt oppstyret oppsto fra. Post-apokalypse, dystopia, drama og intriger, jeg hadde virkelig lyst til å lese denne boka.
Likevel ble jeg svært skuffet av The 100 av Kass Morgan, og jeg skal prøve å forklare dere hvorfor.
La oss begynne med det konkrete. Skrivingen er barnslig, veldig lettlest, men barnslig. Ikke det jeg forventer av en voksen kvinne. Det var ingen dybde i verken skrivingen eller karakterene.
Det var fire POV (point of view)-karakter, noe som kan virke litt mye til å begynne med. Det vekslet mellom fortid og nåtid, noe som gjorde flyten i historien forferdelig. Jeg måtte faktisk skumlese de delene som foregikk i fortid fordi jeg syntes de var så kjedelige og irrelevante.
Clarke var ganske irriterende (ikke i det hele tatt som hun er i serien). Hun er ikke en karakter som utmerker seg spesielt i historien. Bellamy var en stereotypisk YA (Young Adult) guttekarakter. Sint og ensom som tar sin påkrevde plass i kjærlighetstriangelet. Nummer tre i triangelet er Wells. En karakter som er helt besatt av Clarke. Så besatt at han faktisk fikk seg selv fengslet, og sendt til jorda, bare for å få Clarke til å elske ham. Den siste karakteren var Glass. En karakter som var så overfladisk og uniteressant at jeg så vidt kom meg gjennom kapittlene hennes. Jeg forstod ikke relevansen hennes til historien helt. Hun virket ganske unødvendig. Egentlig var alle karakterene ganske kjedelige, og å ha så mange Points of view virket veldig unødvendig.

Det var ikke noen spesiell oppbygging av verdenen. Vi fikk et kort sammendrag av verdens historie, og det ble fortalt i stedet for å bli vist. Det samme gjelder mye i denne boka. Mange av karakterenes følelser og handlinger ble fortalt. 

Faktisk startet boka med et brak. De første sidene dro meg inn i universet. Vi blir introdusert til Clarke, en fange som blir holdt et eller annet sted på en romstasjon. 

Sammen med hundre andre fanger blir hun tatt med til jorden hvor hun er en av de første som setter sin fot der.  

Plottet startet sterkt, men brøt sammen for kjærlighets dramaet. 

Dessverre var The 100 ikke den opplevelsen jeg tengte den kom til å være, men heller en enorm skuffelse. Ikke les denne boka hvis du forventer at den kommer til å være i nærheten like god som TV-serien. Den kan ikke måle seg. 

Møt forfatteren:

Hentet fra Goodreads:

Kass Morgan studied literature at Brown and Oxford, and now resides in Brooklyn, where she lives in constant fear of her Ikea bookcase collapsing and burying her under a mound of science fiction and Victorian novles. Kass is currently working on the sequel to The 100, which she'll finish as soon as she finds a coffee shop that allows laptops in the weekend.