Wolfenstein: The New Order

Når jeg blander meg inn i førstepersonsskytespillenes verden, ender jeg som regel opp med en skuffende opplevelse. Wolfenstein var sjangerens pioner, og satte standarden for hva vi forventer av denne typen spill.

Dette spillet har noe de fleste skytespill ikke har: Nemlig variasjon. The New Order er ikke et reindyrket skytespill. Du drepe fiendene dine gjennom både snikende metoder og med fyr og flamme. Man må velge målene sine med forsiktighet, og på mange måter spilles dette spillet som et stealth spill. I et av de tidlige oppdragene må du infilterere en fangeleir. Her er sniking nøkkelen. Å se slike elementer i denne typen spill er ikke bare forfriskende, men nødvendig for at sjangeren skal utvikle seg.

Vi får se mye nytt i The New Order. Spillet er satt i en alternativ tidslinje. En tidslinje hvor Naziene vant krigen og dermed har klart å tatt over verden. Vi blir gjenforent med B.J. Blazkowicz, som i dette spillet er en mye mer følelsesmessig dyp karakter. Han er ikke det karakteristiske kjøtthuet han er kjent for å være. Dette gjør ikke bare karakterene rikere, men også hele Wolfenstein historien. Karakterene i spillet er bedre skrevet enn de noen gang har vært. De er mer utfylte og enklere å kjenne seg igjen i. Selv om noen av bipersonene er litt pappfiguraktige og generiske.

Det The New Order gjør så bra er at de implementerer den alternative verdenshistorien så godt i spillets historie. Vi ser brutaliteten til Nazistene og kjenner hatet vårt mot dem. The New Order spiller på vårt innbitte hat mot Nazistene. Spillet er ikke redd for å røre ved såre temaer, selv om jeg kanskje hadde ønsket at vi fikk se litt mer av den brutale verdenen deres. 

Selve gameplayet er ganske likt de fleste skytespillene på banen. Det mekaniske er heller litt utdatert. Dette er noe som trekker ned spillet og gjør at det ikke står ut fra mengden. I denne sjangeren er det essensielt å komme med nye tvister og vrier for å få alt til å føles nytt og friskt. Her mislykkes The New Order. Likevel føles våpnene, som for øvrig ikke har forandret seg stort fra de andre spillene, behagelige. Kamp er glatt og flyter godt utenom de få, men irriterende frame-rate droppene. 

En funksjon jeg hadde det gøy med var at man kunne dual-wield’e skytevåpen. Realismen fikk en liten knekk da Blazkowicz kom løpende med en automatisk hagle i hver hånd. Selv om jeg elsket denne funksjonen var den litt trøblete. Spesielt om man er under tunge angrep vil jeg ikke anbefale å dual-wield’e. Egentlig er dual-wielding en unødvendig gameplay funksjon, men jeg elsker den likevel.

Historien er hvor The New Order skinner. Den er bedre skrevet, dypere og har en ekkel realisme som får denne futuristiske fortiden til å virke enda mer skremmende. Med Blazkowicz’ heltedåder virker resten av resistansen litt overfladiske og ubrukelige, men det går ikke utover historien til spillet.

Dialogen er også mer flytende og effektiv enn den noen sinne har vært i Wolfenstein. Og i tillegg til å hedre røttene sine med noe foreldede systemer, har Bethesda (mitt livs kjærlighet) pøst på med andre Easter Egg og hyllester til tidligere spill. Du kan til og med spill en level fra Wolfenstein 3D, men vær advart: Det er fryktelig vanskelig.

The New Order mangler mye, men god skriving og levende karakterer gjør opp for det. I forhold til andre spill i sjangeren ligger The New Order mange steg bak, men den har en historie verdt å spille gjennom.

3,5/5