Wolfenstein: The New Order

Når jeg blander meg inn i førstepersonsskytespillenes verden, ender jeg som regel opp med en skuffende opplevelse. Wolfenstein var sjangerens pioner, og satte standarden for hva vi forventer av denne typen spill.

Dette spillet har noe de fleste skytespill ikke har: Nemlig variasjon. The New Order er ikke et reindyrket skytespill. Du drepe fiendene dine gjennom både snikende metoder og med fyr og flamme. Man må velge målene sine med forsiktighet, og på mange måter spilles dette spillet som et stealth spill. I et av de tidlige oppdragene må du infilterere en fangeleir. Her er sniking nøkkelen. Å se slike elementer i denne typen spill er ikke bare forfriskende, men nødvendig for at sjangeren skal utvikle seg.

Vi får se mye nytt i The New Order. Spillet er satt i en alternativ tidslinje. En tidslinje hvor Naziene vant krigen og dermed har klart å tatt over verden. Vi blir gjenforent med B.J. Blazkowicz, som i dette spillet er en mye mer følelsesmessig dyp karakter. Han er ikke det karakteristiske kjøtthuet han er kjent for å være. Dette gjør ikke bare karakterene rikere, men også hele Wolfenstein historien. Karakterene i spillet er bedre skrevet enn de noen gang har vært. De er mer utfylte og enklere å kjenne seg igjen i. Selv om noen av bipersonene er litt pappfiguraktige og generiske.

Det The New Order gjør så bra er at de implementerer den alternative verdenshistorien så godt i spillets historie. Vi ser brutaliteten til Nazistene og kjenner hatet vårt mot dem. The New Order spiller på vårt innbitte hat mot Nazistene. Spillet er ikke redd for å røre ved såre temaer, selv om jeg kanskje hadde ønsket at vi fikk se litt mer av den brutale verdenen deres. 

Selve gameplayet er ganske likt de fleste skytespillene på banen. Det mekaniske er heller litt utdatert. Dette er noe som trekker ned spillet og gjør at det ikke står ut fra mengden. I denne sjangeren er det essensielt å komme med nye tvister og vrier for å få alt til å føles nytt og friskt. Her mislykkes The New Order. Likevel føles våpnene, som for øvrig ikke har forandret seg stort fra de andre spillene, behagelige. Kamp er glatt og flyter godt utenom de få, men irriterende frame-rate droppene. 

En funksjon jeg hadde det gøy med var at man kunne dual-wield’e skytevåpen. Realismen fikk en liten knekk da Blazkowicz kom løpende med en automatisk hagle i hver hånd. Selv om jeg elsket denne funksjonen var den litt trøblete. Spesielt om man er under tunge angrep vil jeg ikke anbefale å dual-wield’e. Egentlig er dual-wielding en unødvendig gameplay funksjon, men jeg elsker den likevel.

Historien er hvor The New Order skinner. Den er bedre skrevet, dypere og har en ekkel realisme som får denne futuristiske fortiden til å virke enda mer skremmende. Med Blazkowicz’ heltedåder virker resten av resistansen litt overfladiske og ubrukelige, men det går ikke utover historien til spillet.

Dialogen er også mer flytende og effektiv enn den noen sinne har vært i Wolfenstein. Og i tillegg til å hedre røttene sine med noe foreldede systemer, har Bethesda (mitt livs kjærlighet) pøst på med andre Easter Egg og hyllester til tidligere spill. Du kan til og med spill en level fra Wolfenstein 3D, men vær advart: Det er fryktelig vanskelig.

The New Order mangler mye, men god skriving og levende karakterer gjør opp for det. I forhold til andre spill i sjangeren ligger The New Order mange steg bak, men den har en historie verdt å spille gjennom.

3,5/5

En hyllest

Jeg vil bare skrive noe kort om denne vidunderlige nettsiden for Playstation gamere og trophy hunters. Jeg begynte med Trophy hunting for omtrent et år siden (på den tid har jeg gått fra level 5 til level 13. Det har, med andre ord, gått relativt fort).
PSNProfiles er ikke bare en poengtavle for nerder og gamere, men det er heller et samfunn med et ekstremt godt samhold. Jeg har aldri vært på et nettsted der brukerne støtter hverandre som de gjør på PSNProfiles.
Du trenger ikke være en "hardcore trophy hunter" for å delta på PSNProfiles. Her har vi et mangfold av alt fra folk som så vidt går ut og får luft (på grunn av at de må jakte trofeer), til folk som ser på seg selv som "casuals".
Selv er jeg på topp 1,300 i Norge og topp 300,000 i verden. Dette er noe jeg er veldig fornøyd med siden jeg verken har ferdighetene eller tiden til å blande meg med de beste i verden.
Det som gjør at PSNProfiles skiller seg ut fra andre topplister er den gode tonen på forumene. Her kan man møte venner for livet, eller bare slå av en prat med en fremmed på nettet. Selv har jeg blitt kjent med et par folk gjennom denne siden. Noen kan jeg med sikkerhet kalle venner (jeg ser på deg Juke... Om han bare kunne lese norsk). Og jeg vil foresten takke Juke fordi han hjalp meg gjennom en ganske tøff tid.
Så om du er et av de asosiale vesnene som stalker tumblr og sitter foran konsollen hele dagen, ta deg en tur innom PSNProfiles. Vi har alt. Til og med en velkomstugle som gir deg te.

Litt skamløs reklamering har vel aldri skadet noen.



Add meg på Playstation da vel. WaffelCactus98 . Jeg biter ikke.... hardt

The 100 av Kass Morgan

Tittel: The 100 (The Hundred #1)
Forfatter: Kass Morgan
Publisert: August 2013 av Little, Brown and Company 
Lest: 8.juni.2015 - 11.juni.2015

Språk: Engelsk

Goodreads

Kjøp den: Amazon - CDON - Bokkilden

Vaskeseddel (hentet fra Goodreads, oversatt av meg):

For første gang på århundrer setter mennesker fot på jorden.
Helt siden en ødeleggende atomkrig, har menneskeheten levd på romskip langt over jordens radioaktive overflaten. Nå blir ett hundre ungdomsforbrytere sendt på et farlig oppdrag: å kolonisere planeten. Det kan være deres andre sjanse ... eller det kan være et selvmordsoppdrag.
Clark ble arrestert for forræderi, selv om hun er hjemsøkt av minnet om hva hun egentlig gjorde. Wells, kansler sønn, kom til jorden for jenta han elsker - men vil hun noen gang tilgi ham? Rebelske Bellamy kjempet seg på transport-poden for å beskytte søsteren sin, og Glass som klarer å rømme tilbake på skipet, bare for å oppdage at livet der er like farlig som hun fryktet det ville være på jorden.
Konfrontert med en utemt natur og hjemsøkt av hemmeligheter fra fortiden, må de hundre kjempe for å overleve. De var aldri ment til å være helter, men de kan være menneskehetens siste håp.

"That was the thing about secrets-you had to carry them with you forever, no matter what the cost."

Jeg var (og er) en stor fan av TV-serien the 100, så jeg måtte se hvor alt oppstyret oppsto fra. Post-apokalypse, dystopia, drama og intriger, jeg hadde virkelig lyst til å lese denne boka.
Likevel ble jeg svært skuffet av The 100 av Kass Morgan, og jeg skal prøve å forklare dere hvorfor.
La oss begynne med det konkrete. Skrivingen er barnslig, veldig lettlest, men barnslig. Ikke det jeg forventer av en voksen kvinne. Det var ingen dybde i verken skrivingen eller karakterene.
Det var fire POV (point of view)-karakter, noe som kan virke litt mye til å begynne med. Det vekslet mellom fortid og nåtid, noe som gjorde flyten i historien forferdelig. Jeg måtte faktisk skumlese de delene som foregikk i fortid fordi jeg syntes de var så kjedelige og irrelevante.
Clarke var ganske irriterende (ikke i det hele tatt som hun er i serien). Hun er ikke en karakter som utmerker seg spesielt i historien. Bellamy var en stereotypisk YA (Young Adult) guttekarakter. Sint og ensom som tar sin påkrevde plass i kjærlighetstriangelet. Nummer tre i triangelet er Wells. En karakter som er helt besatt av Clarke. Så besatt at han faktisk fikk seg selv fengslet, og sendt til jorda, bare for å få Clarke til å elske ham. Den siste karakteren var Glass. En karakter som var så overfladisk og uniteressant at jeg så vidt kom meg gjennom kapittlene hennes. Jeg forstod ikke relevansen hennes til historien helt. Hun virket ganske unødvendig. Egentlig var alle karakterene ganske kjedelige, og å ha så mange Points of view virket veldig unødvendig.

Det var ikke noen spesiell oppbygging av verdenen. Vi fikk et kort sammendrag av verdens historie, og det ble fortalt i stedet for å bli vist. Det samme gjelder mye i denne boka. Mange av karakterenes følelser og handlinger ble fortalt. 

Faktisk startet boka med et brak. De første sidene dro meg inn i universet. Vi blir introdusert til Clarke, en fange som blir holdt et eller annet sted på en romstasjon. 

Sammen med hundre andre fanger blir hun tatt med til jorden hvor hun er en av de første som setter sin fot der.  

Plottet startet sterkt, men brøt sammen for kjærlighets dramaet. 

Dessverre var The 100 ikke den opplevelsen jeg tengte den kom til å være, men heller en enorm skuffelse. Ikke les denne boka hvis du forventer at den kommer til å være i nærheten like god som TV-serien. Den kan ikke måle seg. 

Møt forfatteren:

Hentet fra Goodreads:

Kass Morgan studied literature at Brown and Oxford, and now resides in Brooklyn, where she lives in constant fear of her Ikea bookcase collapsing and burying her under a mound of science fiction and Victorian novles. Kass is currently working on the sequel to The 100, which she'll finish as soon as she finds a coffee shop that allows laptops in the weekend.

Red Rising av Pierce Brown

Tittel: Rød Revolt (NO), Red Rising (Red Rising #1)
Forfatter: Pierce Brown
Publisert: 28. januar. 2014, Del Rey (Random House)
Lest: 4. juni - 7.juni 2015

Språk: Engelsk

Goodreads

Kjøp den: Amazon - CDON - Bokkilden
Synopsis (hentet fra Goodreads, oversatt av meg):
Jorda er døende. Darrow er Rød, en gruvearbeider i det indre av Mars. Jobben hans er å utvinne nok edle elementer til å en dag temme overflaten til planeten slik at mennesker kan bo der. De Røde er menneskehetens eneste håp.
I det minste virker det slik, fram til den dag, når Darrow oppdager at alt er en løgn. Mars har vært beboelig - og bebodd - i generasjoner, av en klasse mennesker som kaller seg selv Gull. En klasse av folk som ser ned på Darrow og de andre slavene, som blir utnyttet og jobbet i hjel uten en tanke.
Fram til en dag, når Darrow får hjelp av en mystisk gruppe opprørere, og forkler seg som en Gull for å inflitrere kommandoskolen deres, instilt på å ta ned sine undertrykkere fra innsiden. Men kommandoskolen er en slagmark - og Darrow er ikke den eneste eleven med en agenda. 

"Martyrs, you see, are like bees. Their only power comes in death. How many of you would sacrifice yourself not to kill, but merely hurt your enemy?"

Nok et impulskjøp fra min side. Jeg er svak for vakre omslag og dramatiske titler, samt fargen rød. En farge som står sentralt i denne boka, og som også tilfeldigvis er favorittfargen min (om vi da ikke teller med svart, som mange mener ikke er en farge). Men nok om mine fargepreferanser. Jeg må rett og slett få denne boka ut av systemet. Den var litt for mye for meg. For mye av det gode.
Red Rising, eller Rød Revolt som den så fint heter på norsk, følger den seksten år gamle gutten Darrow. Han er en Helldiver og jobben hans er å gå ned i gruvene for å bore etter edle mineraler og materialer som kan bli brukt for å gjøre mars beboelig for mennesker. Han er gift med Eo og har det egentlig temmelig greit, til å være en Red. For Reds er de laveste av de lave i et veldig innviklet hierarki av farger. Reds sulter ikke, men det er ikke langt unna. De er usle gruvearbeidere, som ikke er stort mer enn slaver. Problemet er at de ikke vet det selv.
Når kona hans blir henrettet for en bagatell, blir Darrow dratt inn i et hendelsesforløp han aldri kunne forestilt seg. Han blir tatt opp under vingene til Dancer, en terrorist (muligens) for opprørsgruppa Sons of Ares.
Veldig ofte i alle medier er det karakterene som fascinerer meg og gir meg lyst til å fortsette inn i historien. Slik var det også i Red Rising. Darrows pågangsmot og urokkelighet gjør han til en karakter i samme bane som den Standhaftige Tinnsoldaten. På mange måter minnet Darrow meg mer om en anime-karakter enn en person fra vestlig historiefortelling. Sinnet hans og drivkraften minnet meg om karakterer som Eren Jaeger ("Attack on Titan") og Naruto Uzumaki ("Naruto"). Hele tiden brukte Darrow Eos død til å delvis straffe seg selv, og delvis drive seg selv framover. Måten han taklet hennes død på synes jeg var veldig realistisk.
Darrow kan være nådeløs, men han er som oftest rettferdig. En scene jeg likte spesielt godt var denne:

“Daddy gonna have to cut up your meat for you too?” Thistle taunts.

“Shut it,” Roque says.

“She can fight her own battles, Roque. Lea, Thistle asked you a question.” Lea blinks over at me, wide eyes confused. “Ask her another, Thistle.”

“What’s gonna happen when we get in a tight spot with Titus, will you squeal then too? Child.” Thistle knows what I want her to do. I asked her to do it thirty minutes ago, before I brought the goat to Lea.

I motion my head at Lea to Thistle.

 Denne scenen viser virkelig hvor ubarmhjertig vår hovedperson kan være. I stedet for å forsvare Lea lar han bøllen plage henne, han oppfordrer bøllen til det, fordi han vet det vil gjøre Lea sterkere.
Språket er detaljert og brukt på en veldig bevisst måte. Fordi Reds og Golds ikke snakker likt, har forfatteren lagd sterke kontraster i talemåtene deres. Spesielt merker vi dette i bannskapet deres.
Når man snakker om hvilken sjanger denne boka passer inn i, vil jeg si at den er en blanding av sci-fi, fantasy og dystopisk YA (Young Adult). Det høres kanskje ut som en kaotisk blanding, men de forskjellige sjangrene går hånd i hånd. Om man skal velge en sjanger/undersjanger blir det nok en slags dystopisk fantasy.
Omgivelsene er på Mars, og det foregår i den fjerne framtiden. Noe som trekker ned boka, for meg i det minste, er at det aldri føles ut som det foregår på Mars. Omgivelsene har ikke noen stor inflytelse på historien, og dette er synd siden beskrivelsene av områdene i boka er så vakre. Den mangler litt av magien til bøker som the Martian.
Som jeg tidligere nevnte er karakterene en av bokas sterkere sider. Den er proppfull av interessante bipersoner og sidekarakterer. Eo, Dancer, Harmony, Cassius, Roque, Antonita, Quinn, Sevro listen er lang og litt overveldende, men du blir vant til det og du kommer til å elske og hate mange av karakterene. Personlig er jeg en tilhenger av poeten Roque.
Dialogen mellom karakterene er brutal til tider, og Pierce Brown holder ikke tilbake. Det er forfriskende å se slikt språk brukt i en YA bok. Shit er brukt ofte, og selv om det ikke er noen f-bomber i boka, er påfunnet bannskap like friskt. Boka er ikke redd for å snakke om voksne temaer. Voldtekt, vold og prostitusjon spiller blant annet en viktig rolle i boka.

Jeg anbefaler denne boka til alle som liker å lese. Den var fengslende far start til slutt. En advarsel helt til slutt: Boka er skrevet i førsteperson nåtid. For noen er, meg inkludert, er dette slitsomt å lese.

Møt forfatteren

Hentet fra Goodreads

Pierce Brown spent his childhood building forts and setting traps for his cousins in the woods of six states and the deserts of two. Graduating college in 2010, he fancied the idea of continuing his studies at Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry. Unfortunately, he doesn't have a magical bone in his body. So while trying to make it as a writer, he worked as a manager of social media at a startup tech company, toiled as a peon on the Disney lot at ABC Studios, did his time as an NBC page, and gave sleep deprivation a new meaning during his stint as an aide on a U.S. Senate Campaign. Twitter

Nok et utdrag

Jeg holder på med den andre romanen i serien min om den unge heltinnen Trix McCoy og den arrogante Andur Friggdahl. Serien hører inn under "episk/høy fantasy"-sjangeren. Det vil si at den er satt i en faux middelaldersetting, med magi, drager og alskens mennesker og alver. Jeg føler at den andre romanen blir mye bedre enn den første (selv om jeg skrev den første da jeg var femten). Det er kanskje fordi karakterene får utviklet seg mer i denne romanen enn i den første. 

I dette utdraget får dere møte Prins Duncan av Marokuth, en av hovedpersonene og regelmessig POV (point of view) karakter. På dette stadiet i fortellingen holder han på å falle for ei jente, Raven, men har en indre konflikt. Han skal snart ta over tronen, og må derfor gifte seg med en kvinne av adelig blod. 

Som alltid er dette utdraget uredigert og helt ferskt fra skrivemaskinen. Forbehold om skrivefeil.

Det hadde gått en uke siden Turneringen, og bylivet begynte å gå tilbake til normalen. Få folk ville ferdes langs gatene mens Fhajiickene patruljerte. Det var derfor de sendte Duncan og Raven nysgjerrige, men likevel sure blikk da de gikk gjennom Byen Av Kvarts.

Fhajiickene hadde ennå ikke gjort noe galt, enda de hadde vært i byen i snart en måned. De viste ikke tegn til å ha planer om å gjøre noe med det første. De var heller ikke fiendtlig innstilt. I hvert fall ikke åpenlyst. Allikevel var det noe skremmende med de store mennene i de svarte rustningene. Måten de gikk på, måten de kastet blikk og måten skyggene deres danset etter dem.

Duncan trodde ikke de hadde noen agenda. Fhajiick var tross alt bare et tempel. Selv om de ble sagt at de var den største og mest veltrente militære makten i Neoria, kanskje i hele Mortan, tvilte Duncan på at de kom til å gjøre noe med negativ innvirkning på landet. For slik som han så det, var det bra at Peril stod ved Keiserens side og overvåket hver minste bevegelse. Det gikk rykter i byen. Rykter Duncan helst ikke ville høre på. Rykter om at Keiseren ville igjen samle Neoria under en banner. Han ville fjerne den militære friheten, få alle Provinsene til å sverge lojalitet til Kex-Styret, og bare Kex-Styret. Og mens han gikk der begynte han å tenke på framtiden til sitt eget kongerike.

Faren hans, Kongen av Marokuth, var døende. Det var det ryktene sa i det minste. Snart måtte Duncan gjøre sin plikt og stige opp på tronen. Han var ingen leder, ingen kriger. Han inspirerte ikke frykt i mennene sine. Det var Lyria som var drivkraften til Marokuthene. Duncan måtte forandre seg. Han måtte finne en hustru, ei av adelig ætt. Ei som Anis Snøsikt eller Elvira Franx. Elvira hadde riktig nok ikke lov til å gifte seg med noen, men Duncan lurte på hvor lenge hun kunne sitte på den vesle pidestallen sin. Måtte Gudene forby at han kom til å ende opp med Elvira Franx. Den kvinnen var ond til kjernen. Hun hadde ikke felt tårer da Prinsen av Skarva henrettet hennes tiltenkte i kaldt blod. Det gikk fortsatt kaldt nedover ryggen hans hver gang han tenkte på Asbrands handlinger. Lyria hadde ikke protestert, og han visste godt at hun ikke tenkte stort over det. Hans første kyss hadde gått til en kaldblodig kriger fra Mern, og han angret på det. Når han så på de fyldige leppene til Raven, til slaven sin, angret han på alt. Han sørget nesten over det. Duncan hadde aldri klassifisert seg selv som en håpløs romantiker, men i Ravens nærvær ble han øm.

”Du tar meg med på en gravplass. Så fryktelig romantisk av deg, min Prins,” sa Raven og neiet med en prinsesses eleganse. Hun hadde en schwung man kun fant i en brøkdel av de fra lavere fødsel. Kvinner som Lyria og Daelyn var født med det. Han lurte på hvordan Raven hadde gjort seg fortjent til denne fyrigheten. Hvilke bønner forfedrene hennes hadde bedd for å gi henne denne gaven.

”En gravplass kan være like romantisk som en blomstereng. Det spørs på øyet som ser,” svarte Duncan sikkert. Han hadde kysset Lyria i hagene utenfor Velentree. Et mer romantisk sted fantes det ikke på det Dødelige Planet.

”Så du sier du vil ta meg med på et romantisk sted? Et sted hvor du kan ha meg for deg selv.” Duncan bannet under pusten. Det var en manns jobb å flørte, å kurtisere. Likevel følte han seg ikke fornærmet. Han følte seg beæret over at en så vakker pike som Raven syntes han var verdt å ofre normal etikette for å smigre ham. 

Nå var ikke Duncan den mest mandige, men han hadde stått på slagmarken utenfor Halvtmars Skam med flagget i nevene. Han hadde hogd ned fiender uten å tenke på samvittighet og om ofrene hadde familier. Duncan hadde lært av de beste drapsmennene han kjente. Asbrand Snøsikt, Lyria, til og med Julius Franx. Kanskje han hadde blitt trent for godt?

Spill jeg gleder meg til

Rise of the Tomb Raider

Dette er et spill jeg har sett fram til siden jeg rundet Tomb Raider midt i 2013. Jeg ser fram til å bli med Lara Croft på eventyr igjen, og å se de nye områdene vi kan utforske. Jeg elsker den mer vinterlige lokaliteten Rise of the Tomb Raider foregår i. Det virker også som Lara har vokst som en karakter, og vi får fortsette å utforske den mer sårbare siden av henne.


Uncharted 4

Naughty Dog skuffer aldri, og med Nolan North og Troy Baker kan det ikke slå feil.
Med Nathan Drakes nyeste (og siste) eventyr håper jeg vi får en historie av episke dimensjoner samt nye minneverdige karakterer. Er det noe Naughty Dog er flinke til, så er det å skape elskverdige karakterer og gripende historier. Jeg vil ha en start som Uncharted 2 og en historie som Uncharted 3, men det er kanskje for mye å be om.

Call of Duty: Black Ops III
Som jeg tidligere har nevnt er jeg litt lei av Call of Duty, og før Advanced Warfare kom ut regnet jeg meg ferdig med serien. Ette Advanced Warfare (som jeg ennå ikke har kjøpt, men jeg har prøvd) pustet ny interesse for skytespill inn i meg. Vennene mine kommer til å gjøre narr av meg for dette, men jeg ser virkelig fram til Black Ops III. Så take it or leave it, jeg gleder meg til dette spillet.

Fallout 4

Ok, nå må jeg være helt ærlig. Jeg elsket Fallout 3 og New Vegas, men jeg sugde i dem. Jeg var rett og slett elendig. Døde uansett hvilken fiende jeg møtte, og jeg kunne ikke nedverdige meg selv til å spille på den enkleste vanskelighetsgraden. Likevel gleder jeg meg noe sykt til Fallout 4. Jeg er en selverklært Bethesda fangirl (til det punktet at jeg har lyst til å jobbe for dem). Jeg hadde håpet på et nytt Elder Scrolls spill på E3, men jeg får nøye meg med Fallout 4. Vi vet fortsatt veldig lite om dette spillet (det ble nettopp kunngjort), men det jeg har sett ser fantastisk ut. Forhåpentlig får vi se mer av den post-apokalyptiske DC, eller kanskje helt nye områder (krysser fingrene for New York).

Throne of Glass av Sarah J. Maas

Tittel: Throne of Glass (Throne of Glass #1)
Forfatter: Sarah J. Maas
Publisert: 2. August. 2012 (UK), 7. august. 2012, Bloomsbury Publishing
Lest: 31. mai til 03. juni

Språk: Engelsk

Goodreads

Kjøp den: Amazon - CDON - Bokkilden

Synopsis (oversatt av meg):

I de mørke og skitne saltgruvene Endovier, tjener en atten år gammel jente livsstraff. Hun er en trent snikmorder, den beste av sin sort, men hun har begått en fatal feil: Hun ble tatt. 

Unge Kaptein Westfall kommer med et forslag: Hennes frihet mot et stort offer. Celaena må representere Kronprinsen  i en til-døden-turnering. Der må hun kjempe mot de mest begavede tyvene og snikmorderne i landet. Lev eller dø, Celaene vil bli fri. Vinn eller tap, hun er i ferd med å finne ut av sin sanne skjebne. Vil snikmorderens hjerte smelte?

"We all bear scars,... Mine just happen to be more visible than most."

Throne of Glass var ei bok jeg lenge har hørt om, men aldri har tatt meg tid til å lese. Jeg har hørt om Sarah J. Maas' vidunderlige skrivestil og fantastiske verden. Som en stor tilhenger av episk fantasi, var jeg spent på å lese denne boka. 

Og jeg kan med sikkerhet si at jeg ikke ble skuffet. 

Throne of Glass er raskt, men fascinerende lesestoff. Det som gjør boka så engasjerende og god er karakterene. Sarah J. Maas skaper elskbare karakterer som du ikke kan gjøre annet enn å forelske deg i.

Protagonisten

Møt Celaena, den atten år gamle snikmorderen. Celaena var den beste snikmorderen i landet,  men hun ble tatt på fersken og fraktet til saltgruvene og dødsleiren Endovier. Hun er en interessant karakter fra begynnelsen til slutten. Dette er ikke en New Adult bok, men likevel er Celaena atten år gammel gjennom boka (Dorian er 19 og Chaol er 22). Celaena Sardothien er livlig og viljesterk. Hun tar ikke nei for et svar og bøyer seg for ingen (med mindre hun absolutt må). Med en tankevekkende fortid. Hun har bygget opp høye emojonelle vegger rundt seg, og gjennom boka tærer og sliter elementer på denne veggen. Samhandlinger med andre karakterer er med på å bryte ned veggen hun har rundt seg selv. Det er hovedsakelig Dorian, Chaol og Nehemia som står for dette. Alle tre er komplekse og fascinerende personer med mange lag og komplekse tanker.

Bipersoner

Det er fem POV karakterer i boka. Celaena Sardothien, Dorian Havilliard, Chaol Westfall, Kaltain Rompier og Kongen. Alle har egne agendaer og motiver i deres historier. Dorian er Kronprinsen i landet. Han er ung, kjekk og en playboy. Han er jentenes yndling og er en skikkelig sjarmør. Dorian er en håpløs flørt i begynnelsen, men etter hvert oppdager han at han kan elske en jente. Chaol er streng og seriøs, men gjennom en rekke hendelser åpner han seg og blir en god venn av Celaena. Nox er også en god karakter. Han er Celaenas treningskompanjong og fungerer som et brudd fra den veldig alvorlige konkurransen ved å ha en god humoristisk sans. Karakteren jeg fant mest interessant var likevel Kaltain Rompier. Jeg skal ikke røpe for mye om henne, men jeg vil si at hun minner meg om personer som Cersei Lannister (En Sang og Is og Ild). Cain er skurken, og han minner meg om Cato fra The Hunger Games. Han er stor og sterk, trent for å drepe og har alle forutsetninger for å vinne konkurransen. Som en karakter får vi ikke vite mye om ham. Bare at han, uten å spoile, vil gjøre hva som helst for å vinne konkuransen. 

Plottet og oppbyggingen av verdenen er spennende og går i et raskt tempo. Hvis du hopper over en setning kan du gå glipp av mye viktig informasjon. Verdenen er av episk dimensjon og måler seg med universer som Westeros (En Sang Om Is og Ild) og Panem (The Hunger Games). Skrivestilen til Sarah J. Maas er nydelig. Den er beskrivende og har en fin flyt. Den kjentes intim selv om det var skrevet i tredjeperson. Jeg følte hele tiden at jeg var der, inni verdenen sammen med karakterene. Det føles ut som det er litt stille før stormen i denne boka. Som om den setter opp potensialet for kommende bøker. Jeg setter pris på det, siden det gjør unna oppbyggingen av verdenen. 

Anbefaler jeg denne boka? Ja, absolutt. Den er en fantastisk opplevelse du ikke vil gå glipp av. Med minneverdige karakterer, og en verden til å dåne for er Throne of Glass en av mine favoritter.

Dom: 4,5/5

The Witcher 3: Wild Hunt

Jeg gledet meg lenge til dette spillet skulle komme ut. Med senkede skuldre kunne jeg sette meg til rette og vente på å hente det på GameStop, etter å ha forhåndsbestilt det med bursdagspengene mine. Frykten for å bli skuffet var stor. Den var kolossal, overveldende til og med. Det kom til å bli mitt første eventyr med Geralt som hovedperson, og jeg ville så gjerne at det skulle være et minneverdig eventyr.

Jeg sier med stor sikkerhet at dette spillet ikke kommer til å skuffe deg. Det har friheten til "Skyrim" og de dype RPG-elementene til spill som "Dragon Age" og til og med "Final Fantasy". Som en åpen lekeboks full av fornøyelser skuffer ikke spillet. Det leverer med å fylle verdenen med ting å gjøre, monster å drepe, oppdrag å utføre og folk å snakke med.

Den enorme verdenen er vakker. Lys reflekteres på en fantastisk måte og gir en trolsk stemning til spillet. Byene føles dynamiske og levende, de er fulle av folkeliv som beveger seg uten å ta hensyn til konsollenes tekniske kvalifikasjoner. Frame-raten dropper bare når mye skjer på skjermen, og selv da klarer den å holde seg noen lunde stabil.

Kamp kan være overveldenede til å begynne med. I kamp tas alle knappene i bruk for å skape en mer engasjerende kjempestil. I kamp kan man ikke ligge på latsiden i dette spillet. Et feiltrinn og du er død. Teknikk er viktig i dette spillet, og har du den ikke inne vil du dø mange ganger. Kamp er brutal og utilgivelig, men fullstendig rettferdig. Når du må måle styrken din mot større fiender handler det om å vite svakhetene deres, og å bruke angrepene deres mot dem.

Bildet er tatt fra Google.

I et dypt, men heldigvis ikke komplisert, craftig system kan vi lage oljer, bomber og eliksirer som fremmer ferdighetene våre og gir deg en ekstra finpuss før du skal ut i kamp. I noen kamper gir forskjellige påfunn deg et soleklart forsprang. Å levle Geralt er også forholdsvist enkelt, men samtidig veldig dypt. De forskjellige greinene på treet gir alle unike effekter, og man må tenke hardt og lenge før man velger hvilke greiner man skal putte poengene sine i.

Bildet hentet fra Google.

Når det kommer til dialog og karakterer skinner spillet. Dialogen er levende, og det samme er de mange karakterene du møter. Karakterer spiller også en sentral rolle i historien til spillet. Mange er frastøtende og hardbankede, formet av verdenen de lever i. Dette viser et dynamisk forhold mellom karakterer og verden. Her briljerer spillet og skiller seg ut fra andre RPGs.

Hentet fra Google.

Historien er interessant og følger Geralt i sin søken etter Ciri, og sin kamp mot The Wild Hunt. Uten å røpe for mye kan jeg si at historien er velskapt og bærer preg av å være inspirert av andre fantasiverker i tillegg til kildematerialet. Spillet er jo tross alt basert på en av verdens viktigste fantasy serier, en serie jeg ennå ikke har fått gleden av å lese, men som står på toppen av lista mi.

Alt i alt er spillet vakkert og engasjerende. I det siste har jeg hatt problemer med å bli dratt inn i verdenen til spill, men The Witcher lykkes i å gripe meg. 

                 

Beste spillserier

Siden jeg ikke har så mye å skrive om, velger jeg å fortelle dere om min topp 5 beste spillserier. Ansvarsfraskrivelse: Dette er en liste over serier jeg likte, og disse seriene er på ingen måte de beste som noen sinne er laget.

---

5. Batman: Arkham - serien

Arkham serien hjalp meg med å komme over en gamingsmell. En stund sluttet jeg å game, men dette rike universet brakte meg tilbake til gamingens gleder .Spillet er, åpenbart, satt i Batman universet. Du tar kontroll over verdens beste detektiv og legger ut på en heroisk reise. Serien har for øyblikket tre spill, men det fjerde (Arkham Knight) er på veg. Av spillene er nok det første, Arkham Asylum, favoritten min (selv om de fleste mener Arkham City er best). Spillene er rike, fulle av velkjente karakterer fra universet. Harley Quinn er en fanfavoritt. Selv synes jeg hun blir karakterisert på en fantastisk måte i disse spillene. Jeg anbefaler dem på det sterkeste hvis du ikke allerede har spilt dem. 

---

4. Bioshock - serien

Hvordan skal man beskrive Bioshock? Jeg har nesten ikke ord som kan forklare hvor fantastisk denne sagaen er. Visuelt er spillet praktfult. Historien er spennende og feiler ikke med å både skremme meg og fascinere meg. Inspirert av spill som System Shock, er Bioshock grufult på en god måte. Universet er er så ekte at man virkelig lever seg inn i byen Rapture. Fiendene er interessante på en grotesk måte, og byens makabre historie er fengslende. Serien har tre spil, Bioshock 1, 2 og Infinite. Selv elsker jeg alle spillene, selv om Bioshock 2 var noe skuffende. Ønsker du en inteligent serie som får deg til å stille spørsmål, er Bioshock serien for deg.

---

3. Dragon Age

Bioware er definitivt et av favoritt spillselskapene mine. Dragon Age er, etter min mening, en av de beste moderne RPG-spillene. Dragon Age har en dybde andre spill i sjangeren mangler. Spillene har ikke den peneste grafikken, og for noen er dette et minus. For meg tilsetter dette sjarm. Dragon Ages dialog og valgmuligheter er hvor spillet briljerer. Replay value er noe som jeg mener er viktig i spill, og dette har Dragon Age plenty av. For meg er Dragon Age: Origins, det første spillet, favoritten. Jeg husker fortsatt hvordan jeg forelsket meg i karakterer som Alistair, Zevran, Morrigan og Leliana, og den første gangen vi drepte en drage. Dragon Age: Inquisition er heller ikke et dårlig spill, og hittil har jeg brukt over 200 timer i spillet. Det er Dragon Age 2 som blekner serien for meg. Dragon Age 2 er på ingen måte et dårlig spill, det levde bare ikke opp til forventningene.

---

2. Mass Effect

Enda et Bioware spill på lista. Jeg kom faktisk nylig borti Mass Effect. De hadde salg på GameStop, og et av spillene jeg plukket opp var Mass Effect. Bortsett fra Star Wars har jeg ikke noe spesielt forhold til Sci-fi. Defor var jeg usikker på om jeg kom til å like Mass Effect. Spillene virket som en generisk skytespillserie. Jeg ble jaggu glad da jeg tok feil. Mass Effect er en fantastisk Sci-fi opera i episk skala. Du styrer Commander Shepard, en helt du selv kan få skreddersy, i kampen mot the Reapers. Selv om det første spillet var utrolig, er Mass Effect 2 min favoritt. Jeg synes noen av karakterinteraksjonene i det første spillet var overfladiske. Likvel er Mass Effects karaktergalleri et av det beste i moderne spillhistorie.

---

1. The Elder Scrolls

Episk fantasi, sverd og magi, hva mer kan man spørre om? Jeg har alltid vært en stor fan av denne sjangeren, både innene litteratur, film, tv og spill. The Elder Scrolls serien byr på alt jeg spør om i en spillverden. Jeg har spilt alle spillene i serien (De første to spillene Arena og Daggerfall ligger ute for gratis og lovlig nedlastning) og har elsket, nesten, hvert sekund av det. Jeg må si at jeg liker Skyrim noe bedre enn Morrowind, men det er svært marginalt. 

---

3 anbefalinger på A

Jeg så dette på en annen blogg, og tenkte det kunne vært morsomt å prøve ut. Jeg kommer til å anbefale mange forskjellige ting. Alt fra filmer, band og spill, til reisemål, matretter og forfattere. Her kommer tre kjappe anbefalinger på A.

Amsterdam er en vanvittig fin by! Bare se på bildet! Det er ikke bare det at hasj er lovlig, men det er også hele atmosfæren i byen (og landet generelt). Jeg har aldri vært der selv, men jeg har sett mange videoer derifra. Derfor kan jeg med sikkerhet si at Amsterdam har høyest prioritet i min reisemålsliste.

Amelia er kanskje det fineste navnet jeg vet om. Er du gravid, eller planlegger du å få barn? Kall datteren din Amelia. Gjør verden en tjeneste! Det er lett å uttale og internasjonalt, så alle ungen din kan unngå alle navneforvirringene (jeg har en bror som heter Magne så jeg vet litt av hvert om navneforvirring).

Advanced Warfare er av de få COD spillene jeg ikke har spilt. Etter Black Ops gikk jeg lei av serien. Likevel virker Advanced Warfare som en tilførsel av frisk luft i en serie som sårt trenger det.