Innkjøp mai

I mai brukte jeg mye penger (takk staten for stipendet). Selv om jeg brukte penger på ting jeg selv  hadde veldig lyst på, har jeg bestemt meg for å bli flinkere til å spare (lol, som om det kommer til å skje). 

Her er det jeg kjøpte meg denne måneden. 

Dette er den fineste boka jeg noen sinne har sett. Det er favorittboka mi attpåtil. Den er en av Barnes & Noble sine lærinbundte bøker. Dette er min første i samlingen, men jeg akter å skaffe flere.

Så har vi kommet til babyen min. "The Witcher 3" har ikke skuffet meg så langt. Jeg er omtrent tjue timer inni spillet og begynner å nærme meg slutten. Geralt er heit, Ciri er heit, alle er heite og jeg elsker hvert minutt av det. 

Jeg kjøpte (utenom Alice i eventyrland) hele seks bøker denne måneden. Målet er å lese dem ut i løpet av juni-juli. Jeg hadde opprinnelig et mål om å lese 30 bøker i år, men fordi Isfolket er så lettlest og man kan lese to bøker på en dag, har jeg allerede lest 27 av 30 bøker. Jeg tror jeg skal høyne målet mitt til 50. Bøkene jeg kjøpte var som følger:

The 100 - Kass Morgan

Drømmegjengeren - Samantha Shannon (lest) ANMELDELSE

En Overflod av Katheriner - John Green (lest) ANMELDELSE

Throne of Glass - Sarah J Maas (lest) ANMELDELSE

Cinder - Marissa Meyer

Looking for Alaska - John Green

Red Rising - Pierce Brown (leser)

I tillegg har jeg lest

Stolthet og Fordom av Jane Austen ANMELDELSE

Hunger av Michael Grant ANMELDELSE

For øyeblikket storkoser jeg meg med Throne of Glass. Jeg elsker Sarah J Maas skrivestil og for øyeblikket er jeg litt besatt av henne som person. Hun er vittig og jordnær, og virker som en skikkelig allright person.

Stolthet og Fordom av Jane Austen

Stolthet og fordom (eller Pride and Prejudice) er en av verdens mest anerkjente bøker. Jeg leste den nylig og har en del ting å diskutere. Det kommer muligens til å være spoilere i denne diskusjonen, så hold deg unna om du har lyst til å lese denne boka.

Jeg var spent da jeg startet på den, for jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Noe måtte jeg ha forventet. Jeg tror jeg ventet at dette kom til å bli en av favorittbøkene mine. En klassiker uten like. Dette er også for så vidt min første Jane Austen bok, selv om jeg prøvde å lese Emma (etter at jeg lærte om Jane Austen gjennom Kvitt eller Dobbelt).

Når du går inn i noe med skyhøye forventinger, setter du deg selv opp for skuffelse. Selv når det kommer til en klassiker av Stolthet og fordoms kaliber.

Problemet mitt med denne boka var at mye av den føltes ut som fyll. Det var mange scener som føltes unødvendige eller rett og slett kjedelige.

Utenom det er boka vakker. Den er velskrevet i kjent Austen stil. Vokabularet mitt ble utvidet noe grenseløst, i det minste føler jeg det selv. Stil er ikke alt når det kommer til litteratur, og det er her jeg føler boka ikke innfrir. Den er delvis kjedelig, og jeg føler at de fleste karakterene (spesielt hovedpersonene) er vanskelige å identifisere seg med og beint ut kjedelige. Kanskje det er fordi jeg ikke kommer fra 1800-tallets England. Den eneste karakteren jeg kom i nærheten til å identifisere meg selv med var Mary Bennet (og det kan diskuteres hvorvidt det er en god ting). Jeg synes Mary Bennet var både en morsom og sympatisk karakter, og er blitt min favorittkarakter i boken.

Alt i alt koste jeg meg med boken, selv om den var gørr kjedelig til tider. Jeg anbefaler den til alle som liker klassisk litteratur samt Downton Abby-fans. 

Drømmegjengeren av Samantha Shannon

Som jeg tidligere har sagt, har jeg i det siste lest ei bok som heter Drømmegjengeren av Samantha Shannon. Her kommer noen kjappe tanker jeg har om boka.

Boka handler om nitten år gamle Paige Mahoney, som er en drømmegjenger. Det vil si at hun kan ta seg inn i andre menneskers drømskap. Problemet er at i denne verdenen hersker Scion. Et altseende, allvitende regjeringssystem. Og Scion har gjort alle former for klarsyn ulovlig. Paige begår høyforræderi bare ved å puste. Når ulykken er ute blir Paige dratt inn i en ny verden, der alt er skremmende og annerledes. Hun må lære å tilpasse seg dette nye miljøet før det er for sent.

De første hundre sidene i boka var tunge. Mye ny informasjon om verdenen skulle inn på kort tid. Det var overveldende til tider, og jeg tror ikke jeg fikk med meg alt det var meningen jeg skulle få med meg.

Det som interesserte meg spesielt med denne boka var den rike verdenen. Sjeldent kommer jeg over så realiserte og virkelige verdener i bøker. Jeg tenker på verdener som J.K.Rowlings univers og George R.R. Martin. Denne boka måler seg ikke med de to eksemplene, men den er ikke langt unna! 

Noen av bikarakterene kan være litt bleke og pappfiguraktige, men hovedpersonen skinner stort sett gjennom hele boka. 

Nå alt kommer til alt likte jeg Drømmegjengeren selv om den til tider var noe forvirrende, og pøste på med mer informasjon enn jeg kunne få med meg. Den var over gjennomsnittet god, og jeg anbefaler den hvis du er tålmodig. 

For utålmodighet er denne bokas største fiende. Setter du deg ned og venter på en god fortelling fra starten av, blir du nok skuffet. De første hundre sidene er eksposisjon som rigger opp til resten av fortellingen. Ikke misforstå, historien er interessant, men jeg følte liksom aldri at jeg måtte lese den ferdig. Selv om jeg var underholdt for det meste, satt jeg og halvveis ventet på at den skulle bli ferdig. Og ikke på den gode jeg-lurer-på-hva-som-skjer-på-slutten-måten. 

Språket i boka er rikt og flyter godt. Den ble skrevet av en ganske ung forfatter, og jeg synes det er en bragd å skrive en så velskrevet bok i begynnelsen av forfatterskapet. Noe som irriterte meg var at ordet "iført" ble brukt veldig mange ganger, men nå er jeg bare pirkete. Det fjerner ikke noe fra den generelle opplevelsen.

Er boka verdt å lese? Ja, jeg synes i det minste det. Jeg har til og med tenkt å lese andreboka når det faller meg inn. Denne boka var et impulskjøp, så jeg er overrasket over at jeg faktisk likte den så godt som jeg gjorde. 

 Denne boka får 3,5 vafler. 

En liten søting

En av fordelene ved å bo på landet, er at vi får oppleve mye mer enn de som bor i byene (føler jeg selv i det minste). Det vi mister i sosiale sammenhenger, får vi igjen i andre opplevelser. I går gikk jeg og pappa ut på tur for å se til kattugleungen som har funnet seg til rette tjue minutter unna huset vårt.

Se hvor nusselig den er. Ungen hadde ennå ikke åpnet øynene sine.  pnet ﷽﷽﷽﷽ ikke åpnet øynene sine. il rette tjue minutter unna huset vårt.

bor i byene (føler jeg selv i det minste). det ære.   

Vis, ikke fortell

Med forbehold om skrivefeil. Skrev dette i all hast mens tankerekka fortsatt eksisterte.

Som en person som i framtiden har lyst til å livnære meg av å fortelle historier, er det en regel som er veldig viktig for meg. Den går ut på at fortelleren (enten det er forfatteren, manusforfatteren eller spillforfatteren) må vise i stedet for å fortelle. Jeg leser for øyeblikket ei bok som heter Drømmegjengeren (av Samantha Shannon). Hun er en ung forfatter og dette er henne debutroman. Som en skriver er det lett å påpeke andres feil, men samtidig ignorere mine egne. Da jeg begynte på boka la jeg merke til at hun fortalte ting i stedet for å vise dem. Mye av de første 100-sidene virket mer som eksposisjon enn en komplett fortelling. Selv tror jeg at jeg er skyldig av dette til en (veldig) stor grad. Den første romanen jeg noen gang skrev (skrev den da jeg var 15 og holder nå på å redigere den) var en episk fantasy roman med andre raser, fremmede land og fantastisk magi. Å skrive slike historier (som min roman og Drømmegjengeren) uten å ty til at verden full av eksposisjon, er vanskelig og kun de beste historiefortellere mestrer det.

Ta mine to favoritthistorier. The Elder Scrolls V: Skyrim og En Sang om Is og Ild. To forskjellige medium, et spill og en bokserie. Likevel har de noe til felles. Begge er mestre i å vise i stedet for å fortelle. George R.R. Martin forteller veldig mye, men det meste klarer han likevel å vise uten å forklare det grundig. I stedet for å forklare leseren at Ramsay Snow er bastarden til Roose Bolton, viser han det gjennom dialog. I stedet for å si at Ramsay er en ondskapsfull mann, viser han det gjennom handlinger. Å skildre karakterer på denne måten er noe av det viktigste innen historiefortelling. Det er like viktig som å ha en klar slutt, midtdel og slutt.

I Drømmegjengeren, i stedet for å forklare leseren hva en amaurotiker er, hva med å vise leseren. Det handler om å ha tillit til leseren. Hvis forfatteren tror at leseren er i stand til å nøste sammen alle de løse trådene og finne ut av det store bildet, uten å bli tvangsforet informasjon, så tror jeg fortellingen har mye større anlegg for å bli suksessfull.

Det er ikke Samantha Shannons feil. Til tross for disse småfeilene klarer hun å formilde en god historie. Det er bare det at noen ganger blir det for mye informasjon. Leseren kan finne det vanskelig å huske alle smådetaljene fra verdenen, og i begynnelsen kan de virke uinteressante. Det er kanskje derfor mange forfattere tar seg friheten til å fortelle i stedet for å vise når man har kommet langt uti boka. For da har du etablert et forhold til karakterene og verdenen. Samantha Shannons bok er oppbygd motsatt. Jo lenger uti jeg kommer, desto mindre eksposisjon blir det.

Kanskje dette er noe jeg, som en historieforteller, må være mer klar over når jeg skriver. Som jeg skrev tidligere er det ofte lettere å påpeke andres feil enn sine egne. Mens jeg sitter her og baksnakker Samantha Shannon, er jeg skyldig i disse overtredelsene selv. Når jeg går tilbake for å redigere historien min er denne fortellerteknikken noe jeg må være smertefullt klar over. Jeg vil ikke kvele historien min før den har fått liv. Fjern eksposisjonen og heller vis hva du vil fortelle. Gjennom handlinger, gjennom dialog, gjennom utvikling. Det tror jeg kan være dagens moral.