Meg som 12 åring

For noen dager siden fant pappa fram noe jeg skrev da jeg var tolv år gammel. Til min store overraskelse dreide det seg ikke om prinsesser og prinser, men heller om en seriemorder. 
Da jeg leste gjennom det måtte jeg bare le. Mye av det jeg skrev var latterlig.
Å le av sine feil er noe de fleste mennesker bør kunne gjøre. Selv er jeg ikke så veldig glad i å gjøre det. Derfor lar jeg heller andre le av mine feil. 
At jeg som tolvåring ikke var så flink til å skrive kommer kanskje ikke som en overraskelse på noen, men at jeg valgte å skrive om noe så grotesk som seriemordere derimot...
Jeg husker da jeg var rundt seks år gammel. Da skrev jeg en novelle om en skihopper som brukte dop. Jeg har alltid tatt opp merkelige temaer i tekstene mine. 
Likevel, tro ikke at jeg er en psykopat fordi jeg skrev om en seriemorder da jeg var tolv år. I dag skriver jeg om langt verre ting. Forøvrig var jeg svært interessert i seriemordere da jeg var 12 år. Jeg var jo tross alt hektet på Criminal Minds! 
Ps. Denne teksten var tilegnet Eminem (og kattene mine) noe som kan forklare hvorfor jeg var så aggressiv på den tiden. Jeg har endret noen ting for å gjøre det mer leservennlig. 
Forfatterkommentarer er markert i klammer "[]".

"The Ripper" - utdrag fra en 12 årings "kreative" sinn

Man blir ikke født morder. Man blir formet til morder av omgivelsene rundt seg. Av oppveksten, av skolen, av vinden i trærne, av TV og radio, av vennene og uvennene. Når du bygger opp hat, sinne og blodtørst. Da er du en morder. Ikke før synsfeltet ditt blir rødt og du kjenner lengsel etter å sette en kniv i strupen til den personen du elsker mest på jorden, er du en morder. Sånn var det med meg også.
Jeg husker alt som har skjedd gjennom hele livet. Angrer ikke på noe! Har ikke dårlig samvittighet fordi folk sammenligner meg med Jack the Ripper og Ted Bundy. ANgrer ikke på at jeg alltid dro det ut. Fikk det til å vare lengre enn nødvendig. Hørte smerteskrik som runget bak i hukommelsen. Angrer ikke på noe.
Seriemord hadde jeg aldri tenkt på som noe noen som var normal kunne drive med. Jeg hadde alltid forbunnet seriemordere med psykisk hemmede folk. Men selvfølgelig måtte de være smarte for ikke å bli tatt. Ta Jack the Ripper for eksempel. Han ble aldri tatt. Selv om han sendte brev til politiet, endte han aldri opp i galgen.
Jeg ble født en vårdag i 1987. Pappa dro da mamma ble gravid, og han kom aldri tilbake. Jeg ble oppkalt etter ham, noe jeg hater. Han het Bastian Meyer II. Han var tysk. Jeg heter Bastian Meyer III. Selv om jeg hatet å ha etternavnet hans ville jeg heller ha det enn mammas. Aldri i verden om jeg ville hete Bastian Røneid. Jeg hadde ikke no imot navnet Røneid, detvar bare det at det var mammas etternavn. Det høres kanskje rart ut å hate mamma mer enn faren som har dratt fra deg, men jeg skal si at jeg har mine grunner.
Mamma ville aldri ha barn. Fra øyeblikket jeg kunne skjønne hva hun sa, gjorde hun det smertelig klart at jeg var det "uønskede elementet" i hennes liv. Jeg var inntrengeren som hadde gjort livet hennes mer jævlig enn det var før. Hun drakk, tok piller, røykte og var arbeidsledig. Regningene hopet seg opp, og fra det året jeg fylte 13 var den min jobb å skaffe penger til å betale regningene, kjøpe alkohol, dop og røyk. 
Jeg var høy for alderen. Sterk etter mange slåsskamper på skolen. Hvis jeg ikke hadde blåøyer og blødde neseblodkunne jeg kanskje bli kalt pen. Jeg satset alt på skolen jeg ville få meg et liv. Starte en karriere, få en familie. Jeg jobbet hardt med skolearbeidet i tillegg til å jobbe. Jeg gjorde alltid mitt beste, men det var aldri bra nok.
[...]
Jeg hadde med meg CD-en [CD-en Bastian selv hadde lagd] til en elevfest på skolen. Det var da det startet. Det som skulle forandre livet mitt. Jeg kom til festen. Jeg viste frem CD-en til klassen. Og, ja jeg skrøt. Jeg skrøt så det rant av meg. Såvar det en fyr. Zander het han. Han hadde stått og sett på. Han ble sint av alt skrytet mitt. Såtok han med seg vennene sine: En stor fyr som het Ivan og enfyr fraavgangsklassen som het Troy [ikke oppkalt etter Troy Baker siden jeg ikke visste hvem han var da jeg var tolv]. De kom mot meg. Det ble kamp.Jeg kunne slått Zander ogIvan alene, men Troy var også sterk. Troy var sterkere enn meg, men tregere. Jeg satte albuen i brystet til Ivan. Det var dråpen. Ivan trakk fram en kniv oghogg etter meg med den. Troy prøvde å få kniven ut av hendene på Ivan. Han lyktes. Kniven falt mot gulvet. Det tok meg et halvt sekund å bestemme meg. Jeg tok opp kniven og kjørte den inn i Ivans bryst. Han skrek av smerte. Jeg kjente adrenalin pumpe gjennom blodårene. Jeg hadde bommet på det jeg prøvde å treffe. Faen tenkte jeg da hylene ble hysteriske. Jeg hogg igjen. Nytt bom. Faen faen faen. Nå hogg jeg i halsen. Hylene opphørte. Han var død.
[...]