Stolthet og Fordom av Jane Austen

Stolthet og fordom (eller Pride and Prejudice) er en av verdens mest anerkjente bøker. Jeg leste den nylig og har en del ting å diskutere. Det kommer muligens til å være spoilere i denne diskusjonen, så hold deg unna om du har lyst til å lese denne boka.

Jeg var spent da jeg startet på den, for jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Noe måtte jeg ha forventet. Jeg tror jeg ventet at dette kom til å bli en av favorittbøkene mine. En klassiker uten like. Dette er også for så vidt min første Jane Austen bok, selv om jeg prøvde å lese Emma (etter at jeg lærte om Jane Austen gjennom Kvitt eller Dobbelt).

Når du går inn i noe med skyhøye forventinger, setter du deg selv opp for skuffelse. Selv når det kommer til en klassiker av Stolthet og fordoms kaliber.

Problemet mitt med denne boka var at mye av den føltes ut som fyll. Det var mange scener som føltes unødvendige eller rett og slett kjedelige.

Utenom det er boka vakker. Den er velskrevet i kjent Austen stil. Vokabularet mitt ble utvidet noe grenseløst, i det minste føler jeg det selv. Stil er ikke alt når det kommer til litteratur, og det er her jeg føler boka ikke innfrir. Den er delvis kjedelig, og jeg føler at de fleste karakterene (spesielt hovedpersonene) er vanskelige å identifisere seg med og beint ut kjedelige. Kanskje det er fordi jeg ikke kommer fra 1800-tallets England. Den eneste karakteren jeg kom i nærheten til å identifisere meg selv med var Mary Bennet (og det kan diskuteres hvorvidt det er en god ting). Jeg synes Mary Bennet var både en morsom og sympatisk karakter, og er blitt min favorittkarakter i boken.

Alt i alt koste jeg meg med boken, selv om den var gørr kjedelig til tider. Jeg anbefaler den til alle som liker klassisk litteratur samt Downton Abby-fans.